Særtrekk: Kongssteinen har gitt navn til Kongsteinsgata, Kongsteinsmauet og Kongstein videregående skole.
Tidligere ble steinen kalt Laugmandsstenen eller Lagmannssteinen. Den skal ha vært kulerund og stor som et hus. Men etter at kong Fredrik IV besteg steinen under et besøk i Stavanger i 1704 ble den kalt Kongssteinen. Den ble lenge regnet som en av Stavangers fremste severdigheter ved siden av Domkirken. Det ble fortalt at det var mulig å se merker av en hånd i den.
Det har opp gjennom årene vært en viss diskusjon om Lagmannssteinen og Kongssteinen er samme stein, eller om Lagmannsteinen referer til en annen stein, som ble brukt som tingsted/dommersete. Amtmann de Fine omtaler begge steinene, og Lagmannssteinen skal ha vært en stor flat stein, med en mindre stein på toppen, slik at den kunne brukes som sete. Det er imidlertid ingen som lenger vet hvor denne steinen evt skal ha ligget.
Den topografiske forfatteren Lars Hess Bing skrev om Kongssteinen i «Norges beskrivelse» fra 1796: «en mægtig rund Steen, ligesom paa en Kiøl, der ballancerer paa sin egen Vægt». Allerede i 1726 laget byskriver Ulric Frederic Aagaard et kart over Stavanger, der Kongssteinen er tegnet inn. Han hadde også målt steinen. Høyden var 30 fot (ca 9.4 meter) og største bredde ca 31 fot. Aagaard skrev videre at steinen nærmeste hvilte på en slags skipskjøl som var 7 alen lang og ½ alen bred (ca 4 x 0.3 meter).
Sagnet sier at et troll som bodde i Lifjellet kastet tre store steiner mot Domkirken da den var under bygging. Men trollet siktet dårlig og den ene falt i Gandsfjorden, den andre havnet rett ved Frue kirke (Skrefsrudsteinen), og den tredje havnet på Bergeland. En annen variant av sagnet forteller at den ene steinen falt dypt ned i jorda rett ved Domkirken. Dermed ble det et søkk, og Breiavatnet ble dannet.
Kongssteinen ble minert bort da Kongsteinsgata skulle forlenges vestover i 1864. Prost Sinding protesterte mot planene om å fjerne steinen. Han ønsket at den skulle være midtpunktet i en barnepark. Byens myndigheter syntes imidlertid ikke dette var noen god idé. Da kjøpte prosten deler av området til hus og hage – og det han kunne få med av steinen. Halvparten av steinen stakk ut i gaten og ble minert bort. Etter Sindings død ble eiendommen solgt og resten av steinen ble minert bort.
Steinene ble blant annet brukt til grunnmur til prestegården til St. Petri menighet i Erichstrupsgata 14 og til stabbesteiner langs den nye veien rundt Hillevågsvatnet. Et stykke av steinen ble også brukt til å lage en minnestøtte over konsul Børge Rosenkilde på Lagård gravlund.
